«Er vi uhelbredelige?», sa hun og så inn i øynene hans. Å se og så. I øynene hennes svømte stjernene rundt, og ut av munnen hennes kom årets første frostrøyk. Det var første gang hun hadde tatt seg tid til å titte opp på stjernene over dem. Første gang hun hadde sett stjernene i Oslo.
Glassene var ikke halv tomme en gang, og de satt der sammen på den grønne toppen. Ingen viste at de satt der, bare pusten og pulsen deres delte med omgivelsene.
«Er vi uhelbredelige Thomas? Jeg forstår ikke» gjentok hun. Frostrøyken fra munnen hennes gjorde skjerfet vått under henne, og leppene ble såre mens de gnagde mot ull.
«Jeg vet ikke Karen, kanskje vi er det».
Karen reiste seg og lot hodet hvile bakerst på skuldrene mens hun så opp mot stjernene, de dype øynene hennes fylte seg med stjerner.
«Jeg tror at vi kanskje bare er produkter av omgivelsene våre, vesener uten ekte identitet. Vi er bare identifisert av oss selv, hvordan vet vi da at vi eksisterer, slik som alt det andre?»
Thomas rakte hånden ut mot Karen. Hun rakte sin mot hans, og falt ned inn i ham. Svøpte seg inn i lagene av klær.
«Men jeg føler, derfor må jeg være, og jeg prøver. Det må gå verre før det går bedre» visket hun til seg selv. Karen var blitt avhengig. Hun var tom uten ånd. Hva skjer når vi blir avhengige av selvrealiseringen? Av selve møtet mellom vesen og ånd. Hva er ånd?
Øynene hennes kunne vært like tomme som utstoppede dyr, som menneskemaskiner.
St. Hans haugen var mørk om natten, vår frelsers gravlund lyste fra bunnen. Thomas reiste seg og dro Karen med seg. Hun var utslitt av å telle stjerner, av å lete, av å finne en begynnelse og slutt. Av å finne seg selv. Hun var jo tross alt der, med grønt gress under føttene, og en varm hånd som møtte hennes. Hun var jo der, i det øyeblikket, og opplevde alt slik som hun følte det burde være, det var virkelig. Men hva var egentlig virkelig?
Det beviselige? Det falsifiserbare?
Tingene som ikke kunne motbevises? Alt kunne motbevises, alt kunne bortforklares. Løgner kunne bli sannhet.
Thomas dro henne ned bakken, forbi de gamle gravene, og et par nye. Det var døde mennesker som lå der, døde hellige mennesker som kanskje i dette sekundet gjenoppstod på den andre siden. I paradiset. Eller kanskje bare lå de der, i mørke hull i bakken vi levde over, i bakken vi bygget broer over. Kanskje de bare lå der og ingenting skjedde. Kanskje de bare råtnet bort og ble til jord. Kanskje det var det jorden var bygget opp av, døde mennesker.
Det lille gravkapellet vår åpent, og de gikk inn sammen. De gikk fra Norge til Russland, og patriarken stod der og ba dem inn. Thomas først, Karen etter. Hun var kvinne, mystisk og noe man ikke trengte å forstå. Hun fikk ikke gå bak dørene sammen med dem. Hun fikk ikke møte gud før han kom gjennom dørene og brakte hellig lys til de hedenske menneskene. I mørket. Det var der de var. I mørket.
Uopplyste og skitne. Fulle av for mange valg til å kunne velge, og sultet for identitet.
- K
