Jeg smalt røret på og løp inn i stua. Begravde ansiktet i den grå sako-sekken og svelget tårene.
Kanskje jeg reddet en tiger. Tigeren vår var i kjellerstuen, det var gøy og dra den i halen og se hvor sint den ble. Hendene mine var alltid klort opp. Jeg likte når katten klorte meg på hendene. Det gjorde vondt, men litt godt også. Jeg husker den gangen pappa kastet katten oppå all ved`en. Lurer på hvorfor. Kanskje den hadde tisset inne. Kanskje det var hunden. Kanskje det var Leika. Den første hunden vår. Den sorte lille labradoren. Den som stod i bånd bak huset, den som alltid lekte med oss når vi kom hjem fra skolen. Men som ikke likte gutter. Jeg likte heller ikke gutter. Det var dumme gutter som kastet dumme steiner og som ble bitt av Leika. Da måtte mamma og pappa ta henne med til dyrlegen og drepe henne. Jeg fikk aldri besøke graven hennes, selv om de lovte. Stakkars Leika. Hun pleide å være med på lekeplassen, meg og Camilla, Cathrine, Mari og Marte. Vi pleide og skrape toppen av bladene med larver inni. Jeg trodde aldri på at de var larver. Det går ikke an at insekter gror inni planter.
Vi lekte i bekken, stekte fisk og badet i kloakken. Det var paradis. Slangen under steinen på fjellet var ikke farlig sånn som de voksne sa. Og Cathrine døde ikke da den beit henne. Camilla flyttet til toppen, jeg gadd ikke komme i bursdagen hennes. Hun hadde fått seg en ny venninne, jeg var sjalu. Jeg er ofte sjalu. Til og med på kjæresten til pappa. Sjalu fordi han vil være sammen med henne. Han ville ikke være sammen med oss. Han kom nesten aldri på fotballkampene, bare på duste-kampen, når jeg slapp inn 8 mål, og det regnet. Og pappa ikke visste at jeg ikke pleide å stå i mål. Jeg fikk skikkelig vondt i hånda også. Og så grein jeg. I mål. 8 år, 8 mål. Rett inn. Jeg skyldte på Hans Richard, han stod også i mål. Hans Richard ble påkjørt av bussen da de flyttet til Danmark. Vi gråt bak de blå skurene.
Men Peri og Eirik likte meg, de sa at jeg var god i fotball. Og så kysset jeg dem. Begge to. Vi var bestevenner.
Jeg begynte å besøke Camilla på toppen, men når jeg gikk ned sikksakk bakkene en kveld kom det to ungdommer og ville banke meg. Jeg løp inn i garasjen til noen sånn som mamma hadde sagt, men jeg torde ikke gå inn sånn som hun hadde fortalt meg at jeg kunne gjøre. Så de kom etter. Og så lo de, og sa at de bare tullet. Jeg sa at jeg hadde vondt i ryggen, at jeg ikke gråt fordi jeg var redd. Jeg har aldri vært så redd før. De fulgte meg nesten hjem, jeg løp resten, jeg hadde ikke vondt i ryggen. Mamma kjeftet på dem på skolen.
Meg og Eirik gikk den samme veien når vi skulle hjem til ham, vi slikket på lyktestolper og jeg kjente for første gang hvor vondt det var å rive av huden på tunga. Eirik lo.
Jeg gikk alltid hjem før 5, for da ble det mørkt, særlig på vinteren. Men jeg måtte på miniklubben oppe i hallen. Gymsokkene lå i treningsbaggen, den dustete jordbær lua klødde, og det stod ungdommer utenfor inngangs døren, så jeg gikk ikke på miniklubben mer.
Jeg elsket trærne, men de hogde dem ned. Jeg ble elevrådsleder, ville stoppe hogsten.
Christian Magnusson var viktigere. Vi lå alltid under bordet i kjellerstua. Han ville kysse meg, være kjæresten min. Jeg lovte ham, etter Eirik.
Vi holdt i hånden, han hadde av seg t-skjorten. Han ga meg lavasand fra Island. Broren hans døde.
Vi dro på fjellet, hele dagene, litt for sene kvelder, skrubbsår og blåveis. Jeg hadde hester ingen kunne se, Eirik hadde hunder. Camilla hadde ingenting, ikke en pappa og mamma, bare en far og en mor. Camilla besvimte på bussholdeplassen. Vi holdt hender. Camilla luktet alltid middag, og varme. Et rom jeg rømte til. Skulle ønske jeg var barn.
- K
