PANDA Undecided

Han sa at vi skulle dra ut på landet, at vi hadde sett for mange mennesker bli skutt ut i himmelen.
Vi var lenge på toget. Det var mye gress utenfor vinduene, og røde låver.
Jeg var der, men likevel ikke. Ble bare dratt gjennom landskapet liksom, hadde ikke helt noen valg. «På tvang» stod det skrevet på papiret i hendene hans, jeg burde holdt meg hjemme.
På den kreative høyskolen trengte de kreative ideer. De hadde ansatt meg, under spesielle premisser. De visste ikke helt hva jeg kunne tilby og jeg visste ikke helt hva de kunne gi.
Nå seilte jeg bare gjennom landskapet. Mot hvite hus og åpne vinduer.
Søsteren min hadde alltid snakket om at det var teit hvordan samfunnet la opp til at alle mennesker skulle søke mot noe, hun hevdet at vi kunne være fornøyde med mindre. Jeg trengte mer.

Kvelden før jeg tok tog hadde jeg sittet på toppen av verden, rettelse, på toppen av Oslo. Jeg hadde drukket Chablis sammen med to nordmenn og en franskmann, før jeg gikk til T-banen. Det bare var bare plutselig ikke noe poeng lenger. Det var ikke vits å unnskylde seg når man gikk borti noen, og det var ikke noe poeng i å ta første trikk i forhold til den andre. Man var ikke lovpålagt å gjøre noen ting.
Jeg bare kunne ikke lenger. Jeg kunne ikke søke, og så ende opp med å ikke finne. Jeg kunne ikke prøve, og ikke klare. Så jeg trådde forbi skillelinjen. Selv om mannen på høytaleren snakket om å unngå tomrommet mellom plattformen og toget, hang jeg i mellomrommet. Tomrommet vi prøver å fylle, men som ikke ville være like tom uten tomhet. Det ville ikke være et tomrom uten tomhet.
Det ville ikke være noen ting.

Mannen i hvit vedsiden av meg satt og så gjennom dokumentene i mappen min. Dokumentene fortalte antageligvis ting jeg allerede visste, men som jeg likevel ville få ta del i. Jeg lente meg over ham, tittet ned, men han lukket fort mappen. Fortalte meg at det fantes ting jeg ikke burde vite. Hemmeligheter om meg selv sett utenifra, som kanskje kunne ødelegge fremgangen min. Selv om jeg alltid følte tilbakegang.
Jeg smilte og sa at det ikke ville ha vært noen fremgang uten tilbakegang.

Det kunne vært 1996, når jeg var fem år og visste om bare fremgang. Når jeg spiste maur i barnehagen og brydde meg om søppelkassene bak barnehagen. De som gjorde frukt om til jord, kompost.
På vinteren pleide vi og stå samlet rundt kompost kassene. De var varme. Det skjedde noe inni dem. De omdannet alle de tomme bananskallene om til blomsterjord. Det luktet alltid sterkt av dem

I kveld er det filmfest. We bought a zoo. Egentlig vil jeg bruke alt for mye penger og bare bo på kino hele helgen. Men det er ikke særlig økonomisk. Jeg skriver oppgave om Aristoteles, men klarer ikke helt å konsentrere meg. Det er så mye jeg heller vi konsentrere meg om.
Jeg sov fire timer i natt. Mamma og pappa vekte meg, jeg tror ikke de vet at begge to bidra. Av og til er det fint å late som om de er mamma og pappa, ikke bare en far og en mor.
Jeg kom meg i det minste opp tidlig, og da får jeg kanskje sove i natt. Særlig når jeg har sett en fin film sammen med en fin venninne.



Jeg er litt redd for å møte opp der med den fine boken, de fine ordene, og så bare ikke være ok.

xoxo - K

Jeg pleide ikke sove så mye når jeg var liten heller. Husker at pappa satt opp med meg. Fortalte meg ting jeg ikke husker nå. Kunne aldri trodd at jeg kom til å lengte til hverdagsdrama, til isbjørn drama. Det var mye enklere drama. Og det fantes til og med en periode innimellom der, der jeg trodde at mennesker kunne forandre seg. Men jeg har ikke forandret meg. Jeg er fortsatt like egoistisk og kynisk som alltid. Men med ekstra dommedagstanker hengende over meg fordi jeg vet litt mer om hva verden handler om.

Pappa sier alltid at jeg bare skal stå opp, ikke bare ligge der og tenke. Nå sitter jeg og tenker. Man burde ikke tenke. Man burde se en eller annen dokumentar på discovery, og legge seg når man er trøtt. Jeg er trøtt. Jeg er allerede grinete fordi jeg er trøtt. Jeg har vondt i hodet fordi jeg er trøtt. Selv om det har vært en fin dag.



xoxo -  K

Det kanskje ikke stemmer at byer inspirerer
Kanskje byer stjeler, de stjeler tiden din, tankene dine, pusten din. Jeg klarer ikke skrive her.

Jeg kommer til å sove for lenge i morgen
Det kommer til å være kjedelig.

Jeg snart kommer over det
Alt var mye vondere før.



Jeg burde spise oftere
Men jeg synes det er deilig og kjenne beina på skuldrene.

Jeg savner lyngdal, farsund, sjøen, trærne, Anette
Det er liksom ikke det samme lenger.

xoxo - K

Jeg fant denne her. Den er antageligvis noen år nå. Typisk 2.
En liste over ting jeg vil gjøre. Så jeg tenkte å se på hva jeg egentlig har gjort de to siste årene.

Skrive en bok (/bestselger selvfølgelig)
Reise til LA, New York, Taj Mahal, Den forbudte by, Tokyo, Afrika, Transsibirske ekspress
Forsørge meg å måter som gjør at livet har størst fokus
Forelske meg i idioter
Ha et fantastisk sexliv
Forelske meg i søte gutter
Reise til Alaska
Spise masse is
Være på alle horisonter
Hawaii (/gifte meg med jack johnson)
Gifte meg bare en gang, og få tre av de nydeligste barna som finnes
Høre på musikk
Se RHCP live en gang til
Ri på en kamel
Ri på en elefant
Kjøpe en fin bil til pappa
Bli fornøyd med sånn som jeg er
Kysse Anthony Kiedis
Hoppe i strikk
Ha sex med en jente
Dykke i Great Barrier Reef
Få flere tatoveringer
Danse en hel natt i måneskinnet
Kjøre moped i Italia
Spise blekksprut
Stå opp for meg selv
Bli vellykket på min helt egen måte
Bevise at jeg kan hvis jeg vil
Bo i Paris
Bo i LA
Bo i London
Jobbe for American Apparel
Gjøre yoga oftere
Eie en Ferrari
Ha en affære med en musiker
Bestige Galdhøpiggen, som er 2469 moh!
Støtte venninnene mine
Forandre livet til noen
Ha en golden retriever og kalle den shaddow
Eie alle Disney klassikerne
Spille under the bridge i begravelsen min
Forsvinne sporløst

Fortsatt et par å strebe etter. Men jeg er ihvertfall i gang. Jeg tror ikke jeg vil ha barn lenger, tror ikke jeg tørr. Vil aldri skille meg. Kanskje ikke gifte meg heller. For da kan man aldri bli skilt.

xoxo - K

Jeg har egentlig hatt en ganske ok dag, egentlig ikke. Fordi det er faktisk ikke så lett å bli voksen. Det er ikke så lett å takle ting på de rette måtene, og alt ordner seg kanskje ikke akkurat sånn som på film. Kanskje det ikke burde ordne seg så lett alltid. Kanskje ting skal være vanskelig, sånn som mamma sier. Men trenger det å være så veldig vanskelig?
Jeg har ingen ukontrolerbar flamme i livet, ingen som ikke klarer å bestemme seg, bare meg.
Men jeg vet faktisk ikke jeg heller. Plutselig skal man ta i konsiderasjon at man kanskje ikke er hundre prosent. Kanskje 30 prosent på den ene siden, og 70 på den andre.

Jeg ønsker meg en ny øyenbrynsgutt. Jeg ønsker meg en ny gutt fra der solen møter havet, en ny camel gutt.
Jeg vil ikke ha en jente. Jeg vil ikke krangle. Jeg vil ikke konfrontere. Jeg vil spytte og være kvitt det. Dra av plasteret og kaste opp restene i magen.

Om noen måneder skal jeg flytte hjemmefra. Vell, bytte hjem i Oslo. Da skal jeg lage pannekaker til frokost. Og velge dem over anorexien. Kanskje jeg skulle blitt der ute med ham. Ikke ønsket at han skulle forsvinne på havet.
Når ryggen min er vendt mot glasset ser jeg blåmerkene.

xoxo - K

(...) K

Jeg smalt røret på og løp inn i stua. Begravde ansiktet i den grå sako-sekken og svelget tårene.
Kanskje jeg reddet en tiger. Tigeren vår var i kjellerstuen, det var gøy og dra den i halen og se hvor sint den ble. Hendene mine var alltid klort opp. Jeg likte når katten klorte meg på hendene. Det gjorde vondt, men litt godt også. Jeg husker den gangen pappa kastet katten oppå all ved`en. Lurer på hvorfor. Kanskje den hadde tisset inne. Kanskje det var hunden. Kanskje det var Leika. Den første hunden vår. Den sorte lille labradoren. Den som stod i bånd bak huset, den som alltid lekte med oss når vi kom hjem fra skolen. Men som ikke likte gutter. Jeg likte heller ikke gutter. Det var dumme gutter som kastet dumme steiner og som ble bitt av Leika. Da måtte mamma og pappa ta henne med til dyrlegen og drepe henne. Jeg fikk aldri besøke graven hennes, selv om de lovte. Stakkars Leika. Hun pleide å være med på lekeplassen, meg og Camilla, Cathrine, Mari og Marte. Vi pleide og skrape toppen av bladene med larver inni. Jeg trodde aldri på at de var larver. Det går ikke an at insekter gror inni planter.
Vi lekte i bekken, stekte fisk og badet i kloakken. Det var paradis. Slangen under steinen på fjellet var ikke farlig sånn som de voksne sa. Og Cathrine døde ikke da den beit henne. Camilla flyttet til toppen, jeg gadd ikke komme i bursdagen hennes. Hun hadde fått seg en ny venninne, jeg var sjalu. Jeg er ofte sjalu. Til og med på kjæresten til pappa. Sjalu fordi han vil være sammen med henne. Han ville ikke være sammen med oss. Han kom nesten aldri på fotballkampene, bare på duste-kampen, når jeg slapp inn 8 mål, og det regnet. Og pappa ikke visste at jeg ikke pleide å stå i mål. Jeg fikk skikkelig vondt i hånda også. Og så grein jeg. I mål. 8 år, 8 mål. Rett inn. Jeg skyldte på Hans Richard, han stod også i mål. Hans Richard ble påkjørt av bussen da de flyttet til Danmark. Vi gråt bak de blå skurene.
Men Peri og Eirik likte meg, de sa at jeg var god i fotball. Og så kysset jeg dem. Begge to. Vi var bestevenner.
Jeg begynte å besøke Camilla på toppen, men når jeg gikk ned sikksakk bakkene en kveld kom det to ungdommer og ville banke meg. Jeg løp inn i garasjen til noen sånn som mamma hadde sagt, men jeg torde ikke gå inn sånn som hun hadde fortalt meg at jeg kunne gjøre. Så de kom etter. Og så lo de, og sa at de bare tullet. Jeg sa at jeg hadde vondt i ryggen, at jeg ikke gråt fordi jeg var redd. Jeg har aldri vært så redd før. De fulgte meg nesten hjem, jeg løp resten, jeg hadde ikke vondt i ryggen. Mamma kjeftet på dem på skolen.
Meg og Eirik gikk den samme veien når vi skulle hjem til ham, vi slikket på lyktestolper og jeg kjente for første gang hvor vondt det var å rive av huden på tunga. Eirik lo.
Jeg gikk alltid hjem før 5, for da ble det mørkt, særlig på vinteren. Men jeg måtte på miniklubben oppe i hallen. Gymsokkene lå i treningsbaggen, den dustete jordbær lua klødde, og det stod ungdommer utenfor inngangs døren, så jeg gikk ikke på miniklubben mer.
Jeg elsket trærne, men de hogde dem ned. Jeg ble elevrådsleder, ville stoppe hogsten.
Christian Magnusson var viktigere. Vi lå alltid under bordet i kjellerstua. Han ville kysse meg, være kjæresten min. Jeg lovte ham, etter Eirik.
Vi holdt i hånden, han hadde av seg t-skjorten. Han ga meg lavasand fra Island. Broren hans døde.
Vi dro på fjellet, hele dagene, litt for sene kvelder, skrubbsår og blåveis. Jeg hadde hester ingen kunne se, Eirik hadde hunder. Camilla hadde ingenting, ikke en pappa og mamma, bare en far og en mor. Camilla besvimte på bussholdeplassen. Vi holdt hender. Camilla luktet alltid middag, og varme. Et rom jeg rømte til. Skulle ønske jeg var barn.

- K

Jeg har trent, tan`et, vasket tøy, spist, smilt i solen, etc. etc.
Jeg tror vinterdepresjonen er over. Jeg tror den pakket med seg klørne i uke 7, og lot uke 8 bli bedre. Så sinnsykt mye bedre. Ihvertfall til nå. Vell, det er fortsatt bare tirsdag.
Jeg har blitt ufrivillig medlem av Tanum Hobbyklubb i dag, og sittet og scrollet frem og tilbake på facebook. Utrolig hvor mye jeg har forandret meg de siste årene. Kanskje til det bedre? Kanskje bare mindre naiv, mer kynisk og med en dose selvtilbaketrukkenhet. Det er ikke lurt å dele alt, kanskje.
Med slutten på vinterdepresjonen og begynnelsen på Mars, kommer BigBang inn på samtlige playlister jeg har på spotify. Det minner meg om en fin kveld i kongeparken for noen år siden, og om en flott kveld i fadderuken (som jeg ikke husker slutten på).

Jeg har på en genser som er blå på alle de riktige måtene, og har droppet første time i det obligatoriske seminaret mitt.
Jeg orker ikke Kant akkurat nå. Kanskje del to. Og så blir det jobb sammen med flotte mennesker, og øyebrynsgutter.

xoxo - K

Man trenger ikke dra til Alaska for å være alene.
Jeg sitter i stua hjemme på sørlandet. Utenfor dekker fortsatt snøen bakken, og solen skinner akkurat igjennom skylaget.
Det er deilig å være hjemme, å bli påminnet hvor langt jeg har kommet. Selv om det kanskje ikke alltid føles sånn, så er det sånn. For noen minutter sang jeg høyt og danset naken, og før det kjørte jeg langt inn i skogen, og før det igjen, så var jeg å trente lenge. Det var deilig. Jeg må påminne kroppen også av og til.
De siste kveldene har gått med til å se grine filmer, være hos mamma, sikle på snowboardere, og å lese.
Akkurat nå leser jeg en fantastisk bok av Jonathan Frazer, "Frihet". Den er helt utrolig.
Altså, isolasjon er det jo ikke. Det er bare mer stille enn Oslo. Det er MITT.
Men nå tror jeg snart våren kommer.



xoxo - K