Min egen fødsel
Han sa at vi skulle dra ut på landet, at vi hadde sett for mange mennesker bli skutt ut i himmelen.
Vi var lenge på toget. Det var mye gress utenfor vinduene, og røde låver.
Jeg var der, men likevel ikke. Ble bare dratt gjennom landskapet liksom, hadde ikke helt noen valg. «På tvang» stod det skrevet på papiret i hendene hans, jeg burde holdt meg hjemme.
På den kreative høyskolen trengte de kreative ideer. De hadde ansatt meg, under spesielle premisser. De visste ikke helt hva jeg kunne tilby og jeg visste ikke helt hva de kunne gi.
Nå seilte jeg bare gjennom landskapet. Mot hvite hus og åpne vinduer.
Søsteren min hadde alltid snakket om at det var teit hvordan samfunnet la opp til at alle mennesker skulle søke mot noe, hun hevdet at vi kunne være fornøyde med mindre. Jeg trengte mer.
Kvelden før jeg tok tog hadde jeg sittet på toppen av verden, rettelse, på toppen av Oslo. Jeg hadde drukket Chablis sammen med to nordmenn og en franskmann, før jeg gikk til T-banen. Det bare var bare plutselig ikke noe poeng lenger. Det var ikke vits å unnskylde seg når man gikk borti noen, og det var ikke noe poeng i å ta første trikk i forhold til den andre. Man var ikke lovpålagt å gjøre noen ting.
Jeg bare kunne ikke lenger. Jeg kunne ikke søke, og så ende opp med å ikke finne. Jeg kunne ikke prøve, og ikke klare. Så jeg trådde forbi skillelinjen. Selv om mannen på høytaleren snakket om å unngå tomrommet mellom plattformen og toget, hang jeg i mellomrommet. Tomrommet vi prøver å fylle, men som ikke ville være like tom uten tomhet. Det ville ikke være et tomrom uten tomhet.
Det ville ikke være noen ting.
Mannen i hvit vedsiden av meg satt og så gjennom dokumentene i mappen min. Dokumentene fortalte antageligvis ting jeg allerede visste, men som jeg likevel ville få ta del i. Jeg lente meg over ham, tittet ned, men han lukket fort mappen. Fortalte meg at det fantes ting jeg ikke burde vite. Hemmeligheter om meg selv sett utenifra, som kanskje kunne ødelegge fremgangen min. Selv om jeg alltid følte tilbakegang.
Jeg smilte og sa at det ikke ville ha vært noen fremgang uten tilbakegang.
Det kunne vært 1996, når jeg var fem år og visste om bare fremgang. Når jeg spiste maur i barnehagen og brydde meg om søppelkassene bak barnehagen. De som gjorde frukt om til jord, kompost.
På vinteren pleide vi og stå samlet rundt kompost kassene. De var varme. Det skjedde noe inni dem. De omdannet alle de tomme bananskallene om til blomsterjord. Det luktet alltid sterkt av dem





